Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Munch i heftig avisdebatt

I 1891 fikk Edvard Munch Statens kunstnerstipend for tredje år på rad. Dette fikk Bjørnstjerne Bjørnson til å skrive et krasst innlegg i Dagbladet der han satte spørsmålstegn ved stipendordningen generelt og årets tildeling til Munch spesielt. Munchs svarinnlegg et par uker senere oser av ironi og sarkasme. Bjørnson var en utrettelig stemme i den norske og europeiske offentligheten i et par mannsaldre. Med en imponerende energi og arbeidskapasitet engasjerte han seg særlig mot alt han så av urettferdighet i samfunnet. Sent i 1891 reagerte Bjørnsons rettferdighetssans på de statlige stipendtildelingene, og han skrev et debattinnlegg i Dagbladet 16. desember. Bjørnson tar i innlegget også for seg musikerstipendet og dikterstipendet, men det er tildelinga av kunstnerstipendiet til Munch som er utgangspunktet (hele innlegget til Bjørnson er gjengitt under). Munch selv oppholdt seg i Nice -- på Statens stipendmidler -- og lykkelig uvitende om debatten i hovedstadspressen. Først på nyåret 1892 sto hans sarkastiske svar til Bjørnson på trykk (Dagbladet 04.01.1892). I mellomtiden tok Frits Thaulow Munch i forsvar. Dagen etter Bjørnsons innlegg har han et lengre svar i samme avis: «Din Protest mot Munchs Stipendium er fremkommet paa Grund af Ubekjendtskap med de faktiske Forhold og paa Grund af Ikkeforstaaelse af hans Kunst.» I en lett overbærende tone avfeier han deretter at Munch er syk og forsøker å overbevise Bjørnson om Munchs kunstneriske begavelse «som ubestridelig gir ham den første Plads blandt de Unge» (Dagbladet 17.12.1891). Bjørnson hadde forresten ikke kritisert Munchs kunst med et eneste ord i sitt innlegg. Når han så svarer Thaulow noen dager senere, beklager han at han har påstått at Munch er syk, men fastholder resten av kritikken sin: «Statens Stipendium kan ikke fæstes ved en og samme Mand uden til Skade for andre» (Dagbladet 22.12.1891). Det er verdt å merke seg at Bjørnsons kritikk ikke ser ut til å ha gått særlig inn på Munch -- og Munch var ellers en mann som kunne legge folk for hat i årtier om de tråkket ham på tærne. «Som Taler har Bjørnson gjort Intryk på mig -- ikke så meget som Digter --» skrev Munch rundt 1907--08 (No MM N 2523). Det er også som taler Munch valgte å framstille Bjørnson da han malte ham i 1909: Overdimensjonert og rak i kroppen står Bjørnson hevet over folkemengden -- som den åndshøvdingen han var.