Vanvikan på 1950-60 tallet, starten på Bjørn Lyng Industrier's historie i farger. #industry

Vanvikan i Indre-Fosen har gjennomgått store forandringer siden 50 tallet og industrialiseringen begynte i Smia til Bjørn Lyng i Akjørja I Vanvikan hadde de da bl.a Sommerstad Pensjonat, Sjølyst, Klevenbygget med butikk og kafe og fergekiosken ved landgangen til fergen. Samvirkelaget fra 1946 var på "Gammel-Sainna" der det også var lager for byggevarer og drivstoffpumpe, og man ser utgravingen er i gang der det nye Samvirkelaget kom i 1963 I 1947 begynte Bjørn Lyng byggingen av et nytt jernstøperi med tilhørende kraftverk i Lyngbukta (Akjørja) i Vanvikan. Blant de mest etterspurte produktene var dørhengsler og brekkjern – begge varetyper som sårt trengtes i gjenreisingen av Norge etter krigen. I 1952 begynte man å produsere emaljerte vedkomfyrer, kjent som KVITBJØRN , et produkt som det fremdeles var et stort marked for i et land der store deler av befolkningen utenfor byene fortsatt ikke hadde innlagt strøm. Produksjonen av emaljekomfyrer var komplisert, og det ble etablert et eget emaljeringsverk i Rissa (A/S Trøndelag Emaljeverk), mens produksjonen i Vanvikan fortsatte for fullt. Støperiet i Vanvikan, som hadde en elektrisk smelteovn, ble etter hvert landskjent for høy kvalitet og kreativ bruk av ny teknologi, og bedriften var blant de fire gjenværende i landet (av totalt 102 da den ble startet) da den til slutt ble nedlagt 1971. Ferjeforbindelse Vanvikan–Trondheim ble opprettet 27. mai 1955 og utover 70 tallet vokste fergekøen lang opp i Gravåbakken og opp forbi Korea..da ble det langt ned til fergekiosken... 1953 ble Bjørn Lyng valgt inn i kommunestyret i Leksvik og gikk rett inn på plassen som varaordfører. Hans viktigste programsaker var elektrifisering og veiutbygging, og han oppnådde betydelige resultater i løpet av kort tid. I 1956 hadde Leksvik kommunestyre sitt møte på Astoria i Trondheim, ved bordenden satt ordfører Elias Grande og unge varaordfører Bjørn Lyng.