Ness 501 – Det er en vidunderlig ny verden

Drømmer du deg tilbake? Til antikkens Roma, til det pittoreske 1700-tallets Sverige? Da bør du vite én ting: Fra oldtiden og langt inn på 1700-tallet døde halvparten av alle barn før de var gjennom puberteten. Fikk du fire, mistet du to. Romerriket var, med Pål Ringholms ord, oppskrytt. Ringholm er investeringsdirektør i Formue og ble gjennom en årrekke rangert blant Norges fremste kredittanalytikere — mannen hvis jobb var å se alt som kunne gå galt. Desto mer oppsiktsvekkende er grafene han nå legger på bordet. For 200 år siden levde 79 prosent av menneskeheten i ekstrem fattigdom. I dag: under ti. Forklaringen ligger ikke minst i Kina og India, som forlot en feilslått planøkonomi og slapp markedskreftene løs. På 1300-tallet kostet én time lys en hel dagslønn; siden har prisen falt 99,99 prosent. Og reallønnen — lønn justert for prisstigning — lå flat i seks–sju hundre år før den brått pekte rett til værs. Norge er, målt mot internasjonale tall, fortsatt blant verdens likeste land, stikk i strid med det du hører i debatten. Men midt i sommeroptimismen dreier samtalen mot vår tids store veddemål: kunstig intelligens. Er det en boble? Ringholm går til jernbanekrakket i 1873 og til 1890-tallet, da London-børsen hadde sytti sykkelselskaper og Financial Times egen spalte for sykkelaksjer. Teknologien består alltid, sier han. Gjør prisene det? Så kommer innrømmelsen: I høst skulle han ansette en junioranalytiker. Det gjør han ikke. I stedet forklarer han hvorfor den nye, søvnløse kollegaen heter «Kevin» — og hvorfor Kevin kan gi erfarne folk ti ekstra år i arbeidslivet, mens de unge må tenke nytt. Verden har aldri vært bedre. Spørsmålet Ringholm lar henge i luften, er om den noen gang har forandret seg raskere — og hvem som henger med.