Ness 449 – Verdenskrig og norske batterifabrikker

To ting skjedde forrige uken som burde stått på forsiden av alle aviser. I Beijing løftet Xi Jinping for første gang i moderne diplomatisk historie frem det som tidligere var strengt tabu i møter mellom supermaktene — Taiwan, amerikanske våpensalg, og en åpen advarsel om konsekvensene av feilkalkuleringer, rett i ansiktet på Donald Trump, foran kamera. Samme uke sa Jonas Gahr Støre at han fortsatt tror på en konkurs batterifabrikk. Er vi på vei til 3. verdenskrig omgitt av idioter? Helge Lurås er tidligere etterretningsoffiser og nå ansvarlig redaktør av iNyheter — en av svært få norske stemmer med faktisk bakgrunn fra etterretningsverdenen. I denne episoden møter Lurås podkaster Ole Asbjørn Ness til en samtale som beveger seg fra Genèves diplomatispråk til oljedepotene i den persiske gulfen — og ender opp i det norske politiske systemet, der den samme dysfunksjonaliteten vi ser internasjonalt speiler seg i det små. Xi Jinping brukte begrepet «Thukydidesfellen» — historikeren Thukydides' observasjon om at når en oppadstigende makt truer den etablerte, ender det oftest i krig. Lurås spør om Xi faktisk trodde det var klokt å vise så stor selvtillit akkurat nå. Svaret er like fascinerende som det er urovekkende. Hormuzstredet er fortsatt stengt. Seks millioner fat olje daglig begynner å forsvinne fra verdensmarkedet. Ukraina-krigen er en demografisk asymmetrisk utmattelseskrig uten synlig slutt, der begge parter kverner videre. Ingen trekker seg. Trump antyder taktiske virkemidler ingen vil sette navn på høyt. Og Kina? Kina sitter rolig i baksetet og venter. Hjemme i Norge har Jonas Gahr Støre fortsatt tro på batterifabrikken. En 113-sentral som ikke forstår hva som skjer i telefonen, blir løsningen å ringe kunstig intelligens. Etterutdanningssystemet er blitt en runddans mellom NAV og arbeidsgivere som aldri hadde tenkt å ansette noen. Lurås og Ness stiller spørsmålet som sjelden stilles i norsk offentlighet: hva er egentlig forskjellen på en supermakt som mangler en utveistrategi og et oljerikt land som mangler kriseforståelse? Kanskje ingen ting. Kanskje det er akkurat det som er poenget.